A young autistic woman was critically injured in a public incident and prematurely declared dead by police; the situation is ongoing and urgent action is needed. Independent investigation and immediate safeguards are required to ensure her rights, care, and safety.

Video shot immediately after accident, documenting the events fully in real time

 

What this video shows

The video documents the immediate aftermath of a public incident in which an autistic woman, Sarah, was critically injured. Despite being alive, police on scene prematurely classified her as deceased before any medical confirmation.

This misclassification shaped the early response, public narrative, and subsequent handling of the case.

The situation is ongoing. Sarah urgently needs proper medical care, protection, and independent oversight to prevent further harm.

 

This is not an article. It is a petition.

If you leave without signing, nothing happens.

Signing takes seconds:
– Click Sign this petition
– Submit
– Share

Latest developments

26.04.2025 – Appeal submitted against dismissal of OUS police report

I have appealed the dismissal of my police report against Oslo University Hospital, Ullevål, concerning gross misconduct and obstruction of my role as Sarah’s proxy and designated next of kin.
The report was filed on 9 December 2025, while Sarah was critically injured after the 24 November metro incident.
The appeal asks that the case be assessed with Sarah as the primary injured party and 24 November 2025 as the correct starting point.
This is about Sarah’s legal protection, patient rights, and her right to have her chosen support person respected.

Facebook, Per Øyvind - About charges filed against hospital for gross misconduct

25.04.2026 - First media correction challenges the original narrative

Document.no has updated its article, confirming that the early claim of “deliberate action” came from police within minutes and was never corrected. New information shows signs of life at 16:03 and supports eyewitness accounts of an accidental fall. This highlights how a premature assumption shaped the entire media narrative. Further questions remain about misleading claims regarding crowds and filming.

Facebook, Per Øyvind - First crack in the narrative: early police assumption spread corrected

25.04.2026 - Formal police report filed and new evidence challenges initial classification

A formal police report has now been submitted against Lovisenberg Hospital and FACT St. Hanshaugen for unlawful treatment and deprivation of liberty.
Video evidence confirms Sarah showed severe disorientation hours before the incident.
The case, initially classified as a suicide attempt, is now being challenged based on documented medical and factual inconsistencies.

Facebook, Per Øyvind - Formal police report filed and new evidence challenges initial classification 

21.04.2026 – Escalation of media handling concerns

Following Aftenposten’s refusal to address documented discrepancies between their coverage and the actual events, the case has now been escalated directly to the Editor-in-Chief, with the Press Complaints Commission (PFU) copied for oversight.

Facebook, Per Øyvind - Escalation of correspondance with Aftenposten

21.04.2026 – The case has now been formally registered with the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs. This confirms the seriousness of the reported misconduct and ensures independent review. This milestone allows the case to be formally referenced across all ongoing proceedings. Urgent attention and continued public support remain critical.

Facebook, Per Øyvind - case formally registered with the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs

20.04.2026 – A formal follow-up has been sent to Aftenposten after their initial response failed to address key questions.
The full exchange and documentation are now publicly available: [link to Facebook post]
This is a critical moment — public attention may directly impact what happens to Sarah next.
 
 Facebook, Per Øyvind - Aftenposten's reply and confrontations over
 

19.04.2026 – Formal notice has now been sent to Aftenposten challenging their coverage of the 24 Nov incident, backed by video evidence and witness inconsistencies.
The goal is to force a public reassessment of the narrative and bring focus back to Sarah and what actually happened.
Time is critical — without media attention, her situation risks being ignored entirely.
 
Facebook, Per Øyviund - Formal notice to Aftenposten
 
 14.04.2026 – Formal complaint submitted to the Norwegian Bureau for the Investigation of Police Affairs, based on complete video evidence contradicting the official narrative.
For the first time, a full evidentiary picture is established, documenting misclassification and subsequent misrepresentation of the incident.
Update and documentation:

Facebook, Per Øyvind - Formal complaint

13.04.2026 – Time is running out. Sarah remains in a critical catatonic state where the right contact could still make a difference, yet the very factors needed for recovery are being blocked. This update explains why the situation is urgent and what is at stake: Facebook post informing about the severity of situation and time running out

09.04.2026 - A second video from outside, this time showing the moment Sarah was being carried up on the stretcher, demonstrates that there was no serious issue with crowds, public filming, or the scene being obstructed. This appears to be the final missing piece, directly contradicting the emergency services’ claims. A public correction is now required.
Videos showing situation outside before and after inside video
31.03.2026 - The Court of Appeal rejected the appeal.
22.02.2026 - Footage recorded by someone else from outside, early in the incident and before bystanders knew what was happening, matches later descriptions used to justify claims about spectators, filming, laughter, and public interference. But the clip is not from the moment Sarah was placed on the stretcher. It is from when the first police officers had only just arrived. This strongly suggests that the official narrative conflated separate stages of the event.
Facebook, Per Øyvind - publishing video discovered, first evidence of false public rescue narrative based on
28.01.2026 - The District Court upheld the restraining order.
Facebook post, Per Øyvind informing about court upheld restraining order
05.01.2026 - The hospital refused further information and stated that Sarah was no longer at Ullevål’s Department of Physical Medicine and Rehabilitation. They refused to disclose her condition or where she had been moved.
Facebook post, Per Øyvind tells disturbing news about no longer knows where Sarah is
31.12.2025 - The unedited video recording was published and received significant attention on Facebook.
Facebook, Per Øyvind publishes video recording from inside the station unedited
23.12.2025 - Police imposed a restraining order based on alleged “reckless conduct”, triggered by Facebook posts about Sarah’s health situation made in response to the publication of an audio recording.
Facebook, Per Øyvind informs about restraining order
22.12.2025 - An audio track with transcription from the video was published on Facebook, together with an explanation of what happens in the recording. This marked the first direct evidentiary challenge to the official version of events and documented what actually took place and how the emergency services handled the case.
Facebook, Per Øyvind publishes the audio track at first only with transcriptions and explanations
14.12.2025 - The first public post about Sarah’s situation was published.
Facebook, Per Øyvind first post about Sarahs accident at Jernbaneorget

 

Below is a detailed explanation of the case, the consequences, and the demands of this petition.

(Norsk hovedtekst / English summary below) 

Bakgrunn

Dette oppropet gjelder en alvorlig og dokumentert systemsvikt i Norge, der politiet foretok en vurdering av at en autistisk kvinne, Sarah Eilen Slettvoll, var omkommet på stedet – uten at helsepersonell var involvert, og uten at det foreligger kjent hjemmel for politiet til å fatte medisinske døds-vurderinger.

 

Hendelsen fant sted for over fire uker siden. Til tross for observerbare livstegn, tydelig smerterespons og forsøk på kommunikasjon, ble vurderingen om at hun var omkommet opprettholdt i nærmere 30 minutter. Etter at politiet ble gjort klart og tydelig oppmerksomme på at vurderingen kunne være feil, ble beslutningen likevel fastholdt, og ytterligere over 30 minutter gikk før hun faktisk ble fraktet med ambulanse.

 

I akutte situasjoner er tid avgjørende for prognose. Denne forsinkelsen inntraff mens Sarah var utsatt for alvorlig sirkulasjonssvikt, hodeskade, massiv stress- og panikkreaksjon, samt fravær av trygghet, støtte og korrekt medisinsk vurdering. MR-undersøkelse dagen etter påviste hjerneskade. Senere utviklet hun lammelser som ikke var til stede på skadestedet, noe som reiser alvorlige spørsmål om konsekvensene av håndteringen og forsinkelsen.

 

Autisme feiltolket som død

Sarah er autistisk. Dette ble gjentatte ganger forsøkt formidlet på stedet. Det er likevel ikke dokumentert at denne informasjonen ble registrert eller hensyntatt i vurderingene som ble gjort.

 

Atferd som panikk, sterkt redusert eller bortfalt verbal kommunikasjon, samt markant reduksjon eller fravær av motorisk aktivitet, er velkjente reaksjoner ved autistisk shutdown under ekstrem belastning. Slike tilstander kan gi inntrykk av passivitet eller manglende respons, uten at bevissthet eller livstegn faktisk er borte.

 

I denne saken fremstår det som om Sarahs autistiske shutdown – preget av manglende motorisk aktivitet og sterkt redusert evne til å kommunisere – kan ha blitt feiltolket som bevisstløshet og senere som fravær av livstegn. Hennes gjentatte smerteuttrykk og øvrige tegn til liv ble ikke tillagt avgjørende vekt.

 

Dette er ikke første gang en slik feiltolkning har skjedd. En tilsvarende feilvurdering fant sted 4.10.2025. Politiet har i ettertid selv erkjent at vurderingen den gang var feil. Sarah har aldri anmeldt forholdet, aldri ønsket straffeforfølgning, og aldri samtykket til at saken skulle gis videre rettslige konsekvenser for henne.

 

Likevel ble feilen ikke fullt ut korrigert. Siktelse og rettsvirkninger ble stående, og disse fikk direkte betydning for hennes situasjon i forkant av den senere hendelsen. Når en erkjent feil ikke rettes, men tillates å påvirke videre forløp, foreligger det et alvorlig rettssikkerhetsproblem.

 

At samme type feiltolkning deretter kunne skje på nytt – denne gangen med nær fatalt utfall – viser at dette ikke er et enkeltstående avvik, men et strukturelt problem.

 

Nåværende situasjon og tidskritisk prognose

 

Sarah befinner seg fortsatt i en sårbar og uavklart situasjon. Det foreligger dokumentert hjerneskade og betydelig funksjonstap. Samtidig er hennes evne til å kommunisere sterkt redusert, noe som i seg selv øker risikoen for nye feiltolkninger, feiltiltak og sekundær skade.

 

Det er bred faglig enighet om at utfallet i slike situasjoner i stor grad påvirkes av tidlig stabilisering, trygghet, korrekt informasjon og tilgang til kjente støttepersoner. Motsatt er det velkjent at vedvarende stress, isolasjon, feiltilpasning og manglende forståelse av nevrodiversitet kan forverre prognosen betydelig, uavhengig av den primære skadens omfang.

 

Forskjellen mellom et forløp der situasjonen raskt stabiliseres, og et forløp der nåværende forhold vedvarer, er derfor potensielt avgjørende for:

• Graden av funksjonsgjenvinning
• varighet og omfang av kognitive og motoriske utfall
• muligheten for reetablering av kommunikasjon
• risiko for ytterligere traumer og regress

Saken er dermed akutt, ikke bare historisk. Unnlatelse av handling nå vil kunne få irreversible konsekvenser.

 

Systemsvikt i forkant – sak 2024/43466

Hendelsen oppstod ikke isolert. Alvorlig systemsvikt er allerede grundig dokumentert i sak 2024/43466, der varsler, bekymringsmeldinger og kjente risikoforhold ikke førte til nødvendig oppfølging eller inngripen.

 

Denne manglende oppfølgingen er en direkte del av årsaksbildet for at situasjonen kunne utvikle seg til en akutt og livstruende hendelse. En helhetlig gransking forutsetter at også dette forløpet inngår.

 

Saken avdekker videre fraværet av en reell akuttvarslingstjeneste med plikt til umiddelbar inngripen fra Statsforvalteren/fylkeslegen i pågående kriser der alvorlig risiko er dokumentert.

 

VÅRE KRAV

1. Uavhengig gransking av politiets håndtering av denne saken.
2. Ettergåelse av politiets hjemmels- og kompetansegrunnlag for medisinske vurderinger.
3. Nasjonal gjennomgang av tilfeller der personer er erklært døde på stedet før medisinsk vurdering.
4. Obligatorisk bodycam for politi i operativ tjeneste, aktivert som hovedregel under all tjenesteutøvelse, særlig ved bevæpning, maktbruk og akutte situasjoner.
5. Reelle sanksjoner og læringstiltak for å forhindre gjentakelse.
6. Full transparens i politiets kommunikasjon med media.
7. Uavhengig etterprøving av tidlige medienarrativ.
8. Obligatorisk opplæring i autisme og nevrodiversitet for politi og nødetater.
9. Operative retningslinjer for håndtering av autistisk shutdown i akutte situasjoner.
10. Umiddelbar sikring av nødvendig støtte, trygghet og helsehjelp for Sarah.
11. Tverrfaglig vurdering med nevrologisk, rehabiliterings-, psykiatrisk og autismekompetanse.
12. Tiltak for stabilisering og reduksjon av sekundær belastning.
13. Helhetlig rehabiliterings- og oppfølgingsplan.
14. Sikring av Sarahs rett til et fremtidig og verdig liv.
15. Tilretteleggelse, gjenoppretting og kompensatoriske tiltak for å redusere følgeskader.
16. Sikring av rettssikkerhet og reell klageadgang.
17. Full oppfølging av systemsvikten i sak 2024/43466.
18. Etablering av døgnkontinuerlig akuttvarslingstjeneste.
19. Lovfestet rett til å dokumentere hendelser i offentlig rom

 

Avslutning

Dette handler ikke om følelser, men om systemansvar, rettssikkerhet og forebygging. Ingen skal igjen behandles som død fordi de ikke klarer å kommunisere på en måte systemet forstår.

 

Å hindre dokumentasjon er å hindre etterprøvbarhet

Det snakkes mye om at «folk som filmer ulykker er problemet».

Ofte er det motsatt.

Manglende dokumentasjon fra publikum er et langt større problem – særlig når politiet er involvert og det foretas avgjørende vurderinger som ikke kan gjøres om i ettertid.

Historien viser gang på gang at det er publikums opptak som avdekker feil, maktmisbruk og systemsvikt.

Når politiet nesten utelukkende forsøker å hindre dokumentasjon, handler det sjelden om hensyn til den skadde – men om å unngå etterprøvbarhet.

Dokumentasjon er ikke fiendtlighet.

Det er rettssikkerhet.

Retten til å dokumentere må beskyttes – ikke forbys

Etter hendelsen har det blitt tatt til orde for forbud mot filming av skadede i offentlig rom. Dette fremstilles som et spørsmål om folkeskikk, men er i realiteten et systemspørsmål.

Historien viser at alvorlige overgrep, feilvurderinger og maktmisbruk ofte kun avdekkes fordi privatpersoner dokumenterer det som skjer – senest i George Floyd-saken. Kameraovervåkning og interne logger er ikke en erstatning for offentlig innsyn.

Å forby filming vil ikke beskytte sårbare. Det vil beskytte systemer mot etterprøving.

Vi krever derfor at retten til å dokumentere hendelser i offentlig rom lovfestes og styrkes, samtidig som klare grenser for misbruk reguleres i etterkant – ikke gjennom forhåndssensur.

 

 

 

Et videre og uunngåelig spørsmål melder seg: Hva var motivasjonen for å treffe beslutning om at hun var omkommet, til tross for at det var kjent at de involverte hverken hadde medisinsk kompetanse, rettslig hjemmel eller tilstrekkelig faktisk grunnlag for en slik avgjørelse?

Dersom beslutningen ble truffet i visshet om at den lå utenfor mandat, kan den ikke forklares som rutinemessig. Var den begrunnet i ressursbruk? I et behov for operativ kontroll? Eller i en oppfatning av at situasjonen skulle håndteres under politimyndighet fremfor å avklares gjennom medisinsk vurdering?

Særlig alvorlig er det at denne kontrollen synes å ha strukket seg utover selve åstedet. Til tross for at politiet ikke hadde ansvar for den medisinske oppfølgingen, fremstår det som om politiets vurdering og konklusjon fikk førende betydning også i etterfølgende håndtering, herunder overfor sykehus som senere ble medansvarlige ved å opprettholde det opprinnelige narrativet. Dette kan vanskelig forklares som rasjonelt eller i sykehusets egen interesse.

Dette reiser grunnleggende bekymringer knyttet til rolleforståelse som glir over i rollekontroll, der grensene mellom politimyndighet, medisinsk fagansvar og institusjonell uavhengighet viskes ut til fordel for én dominerende beslutningslinje. Når slike dynamikker først er etablert, er det ikke lenger et spørsmål om det ble begått en feil, men om det i praksis var mulig å korrigere den.

Frykt for konsekvenser kan ikke ignoreres. I et system der varslere i realiteten ofte marginaliseres, der tilsyns- og kontrollorganer sjelden ilegger reelle sanksjoner, og der ansvar i hovedsak forblir uten følger, blir institusjonell ettergivenhet et middel til selvbeskyttelse.

Når makt utøves uten reell risiko for etterprøving eller konsekvens, opphører loven å fungere som korrigerende ramme, og maktutøvelsen blir i stedet styrt av kontroll. I et slikt system er utelukkelse av vitner, begrensning av innsyn og fastholdelse av en tidlig konklusjon ikke avvik, men symptomer.

Dette er ikke anklager rettet mot enkeltpersoner, men strukturelle spørsmål som følger direkte av observerbare handlinger i et system der kostnaden ved å utfordre politiets autoritet synes å overstige kostnaden ved å ta feil.

https://c.org/XRnrF4J8YN

 

SHORT ENGLISH SUMMARY

 

This petition concerns a serious systemic failure in Norway.

 

Police assessed an autistic woman, Sarah Eilen Slettvoll, as deceased at the scene without medical authority. Despite clear signs of life, this assessment was maintained, delaying critical medical care.

 

Sarah experienced an autistic shutdown, characterised by severely reduced communication and absence of motor activity, which appears to have been misinterpreted as unconsciousness or death. A similar error had occurred previously and was acknowledged, yet not corrected.

Her situation remains fragile. The difference between continued instability and timely stabilisation may be decisive for her prognosis.

We call for an independent probe, accountability, mandatory body-worn cameras, autism-competent emergency response, and immediate measures to ensure rehabilitation, compensatory support, and a future dignified life.

Documentation Is Not the Problem — Lack of Accountability Is

Public documentation has been repeatedly framed as a problem in the aftermath of this incident.
That framing is deeply misleading.
Filming itself does not obstruct justice. What obstructs justice is the absence of verifiable records when irreversible decisions are made by authorities. In reality, it is precisely in situations where many people document events that serious misconduct or fatal misjudgements are later uncovered.
Attempts to suppress or discredit all public documentation under the guise of “respect” or “order” do not protect victims. They protect narratives.
If documentation truly were the problem, then documented misconduct would not exist. History proves the opposite: it is the presence of footage — not its absence — that has exposed wrongful deaths, unlawful force, and systemic failure.
This is why the insistence on preventing filming, rather than ensuring accurate and accountable conduct, raises concern. It shifts attention away from what authorities did, toward who witnessed it.
Body-worn cameras, independent documentation, and transparency are not threats to emergency response. They are safeguards against error, denial, and impunity.
A system that responds to scrutiny by silencing documentation does not strengthen trust.
It erodes it.
In a society governed by the rule of law, the answer to uncomfortable evidence is not suppression — it is accountability.

 

A further and unavoidable question follows: what motivated the decision to declare her deceased, despite the clear lack of medical competence, legal authority, or confirmed criteria for such a determination?

If the decision was known to be beyond mandate, it cannot be explained as routine. Was it driven by considerations of resource allocation? By an asserted need for operational control? Or by an assumption that the situation had to be resolved under police authority, rather than clarified through medical assessment?

What is particularly troubling is how this control extended beyond the scene itself. Despite not being the responsible medical authority, police influence appears to have shaped subsequent actions, including pressure exerted on hospital systems that later became complicit in upholding the initial narrative. From any rational standpoint, this cannot be explained as being in the hospital’s own interest.

This raises broader concerns about role confusion evolving into role domination — where the boundaries between police authority, medical judgment, and institutional independence collapse into a single, unchallenged chain of command. When such dynamics are present, the question is no longer whether an error occurred, but whether opposing it was realistically possible.

The fear of consequence cannot be ignored. In a system where whistleblowers are routinely marginalised, where oversight bodies rarely impose meaningful sanctions, and where accountability mechanisms are widely criticised for their ineffectiveness, institutional compliance becomes a form of self-preservation.

When authority is exercised without effective external consequence, power ceases to be moderated by law and begins to be governed by control. Under such conditions, the silencing of witnesses, the exclusion of dissenting observations, and the insistence on preserving an initial conclusion are not anomalies — they are symptoms.

These are not accusations against individuals. They are structural questions arising from a system in which the cost of challenging police authority appears, too often, to outweigh the cost of being wrong.

 

Our demands:

 

1. An independent investigation into the police handling of this case.
2. A review of the legal authority and competence basis for the police’s medical assessments.
3. A national review of cases in which individuals have been declared dead at the scene prior to medical evaluation.
4. Mandatory body-worn cameras for police officers in operational service, activated as a default during all duties, particularly in situations involving firearms, use of force, and acute incidents.
5. Effective sanctions and corrective learning measures to prevent recurrence.
6. Full transparency in police communication with the media.
7. Independent review of early media narratives and official statements.
8. Mandatory training in autism and neurodiversity for police and emergency services.
9. Operational guidelines for managing autistic shutdown in acute and emergency situations.
10. Immediate provision of necessary support, safety, and healthcare for Sarah.
11. A multidisciplinary assessment involving neurological, rehabilitation, psychiatric, and autism expertise.
12. Measures to stabilize the situation and reduce secondary harm and cumulative stress.
13. A comprehensive rehabilitation and long-term follow-up plan.
14. Safeguarding Sarah’s right to a future and a life lived with dignity.
15. Accommodation, restorative measures, and compensatory actions to mitigate long-term consequences.
16. Protection of legal rights and access to effective complaint and appeal mechanisms.
17. Full accountability and follow-up regarding the systemic failures in case 2024/43466.
18. Establishment of a 24/7 emergency alert and escalation service.
19. A legally protected right to document events in public spaces.

Further news coverage:

Person hit by subway (Dagbladet)​

A person was hit by the subway at Jernbanetorget – delays continue (VG)

Propaganda articles, following in immediate aftermath about fake phenomenon of family picnics to hunt for ogrish.com material picture as a widespread problematic issue of perverted motivations and pleasures, to drive attention away from what actually happened in order to control the narrative:

'Shame on you': Oslo authorities slam public for filming Metro accident vicim (The Local Norway)​

- Sad andserious (VG)

Oslo subway accident draws disturbing spectator behavior (Newsminimalist)​

Created chaos: - Could beextraserious (Dagbladet)​

Wants to ban taking photos of traffic accidents (24 nyheter)​

Many films damaged. Now the emergency services sounds alarm. Can't people show normal manners? (Aftenposten)​

- Would you stay like to be filmed? (Dagbladet)​

Accidents No photography allowedsolution (Dagbladet)​

– I witnessed something that first and foremost disappointed me, but also made me angry (Vårt Oslo) - particularly revolting making suggestions towards "life crisis", ie. suicide attempt