Rettssikkerhet i barnevernssaker i Norge? Vurder selv, etter å ha lest dette. 1. Barnevernet i Norge: Eneste land meg bekjent i verden, som er gitt makt til å hente barn ut av familier, uten å måtte prøve inngrepet for en domstol først. 2. Fylkesnemndene i Norge: Medhold-prosenten for det offentlige i barnevernssaker i fylkesnemndene er i snitt rundt 90 %, og for enkelte sakstyper var den over 98 prosent i 2010! Dette fremkommer gjennom regjeringens egne tall: Norges offentlige utredninger 2012:5 "Bedre beskyttelse av barns utvikling. - Det biologiske prinsipp" Fylkesnemnda er ingen domstol, men et forvaltningsorgan 3. Tingrettene i Norge: Legger svært ofte fylkesnemndas faktagrunnlag til grunn for egne avgjørelser, og omgjør i svært liten grad fylkesnemndas vedtak. 4. Lagmannsrettene i Norge: I en avgjørelse fra Borgarting lagmannsrett av 28.06.2013, som omhandlet tvangsadopsjon, står det følgende: "Utgangspunktet og hovedregelen etter tvisteloven § 36-10 tredje ledd, er at saken ikke skal behandles av lagmannsretten." Selv i de mest alvorlige saker som tvangsadopsjon, er regelen altså at du kun får behandlet saken i tingretten og ikke i lagmannsretten. Du har altså ingen reelle ankemuligheter etter tingretten i barnevernssaker. 5. Norges høyesterett: For å slippe å forholde seg til menneskerettene, sa Høyesterett følgende i Rt. 2012- 1832: ”Norsk intern rett er i samsvar med våre internasjonale forpliktelser på dette området, og saken gir derfor ikke foranledning til å nærmere inn på konvensjonsforpliktelsene.” På den måten, har Høyesterett nærmest satt en strek over menneskerettsforpliktelsene, hva barnevernet gjelder. Tilnærmet samtlige saker, med noen ytterst få unntak, avvises uten nærmere begrunnelse. 6. Norges dommer i EMD, er samtidig ansatt i Norges høyesterett: Og som ikke det er nok, har den norske stat plassert sin egen høyesterettsdommer i EMD. Altså er han både ansatt som dommer i Høyesterett, og i Den Europeiske Menneskerettsdomstolen samtidig. Og til nå har han løst de innkomne barnevernssaker slik at han bare ser på de prosessuelle aspekter, og ikke de reelle forhold. Og uansett så innvilges staten en betydelig skjønnsmargin. Marius Reikerås