Norges speiderforbund har valgt å videreføre beskytterskapet til Kronprinsesse Mette-Marit. 

For mange speidere oppleves dette ikke bare som feil – men som et tydelig tegn på at ledelsen ikke lytter til sine egne. Speiderbevegelsen er bygget på tillit.

Ikke bare utad – men internt, mellom generasjoner, mellom ledere og barn, mellom verdier og handling. Akkurat nå brytes den tilliten. Vi lærer barn og unge at ansvar handler om mer enn ord.

At det ikke holder å si de riktige tingene – man må vise det gjennom handling, over tid.               

Likevel velger speiderforbundet å legge avgjørende vekt på ett intervju.                                                   

Et intervju der: 

Spørsmålene var kjent på forhånd. 

Sentrale spørsmål ikke ble besvart.

Det mangler en tydelig, konkret forklaring. 

Dette oppleves ikke som fullt ansvar. Og barn og unge ser det.                  Kronprinsessen vedlikeholdt en relasjon med en kjent overgrepsdømt mann i årevis, også etter at det var rimelig å forstå hvem han var. Dette handler ikke bare om én feilvurdering – men om dømmekraft over tid. Når man har en rolle som beskytter for en barne- og ungdomsorganisasjon, må standarden være høyere.

Mange opplever at denne rollen ikke er blitt tatt med den alvorligheten og respekten den krever. Dette er også et særlig alvorlig signal til barn og unge i speideren som selv har opplevd overgrep eller vold. For dem handler dette ikke om prinsipper – men om trygghet, tillit og hvem de skal se opp til.

Å beholde en beskytter i en slik situasjon kan oppleves som at deres erfaringer ikke tas på alvor. At grensene ikke er tydelige. At voksne ikke alltid står opp for det de sier de skal beskytte.

Det er et signal speideren ikke har råd til å sende. Flere organisasjoner har allerede valgt å fjerne henne som beskytter eller sette samarbeidet på pause. Når andre velger å reagere – men speiderforbundet velger å fortsette

– reiser det et alvorlig spørsmål: Hvorfor lytter ikke speiderens egen ledelse?

Flere speidere, ledere og grupper uttrykker nå at de ikke ønsker henne som beskytter.

Dette burde tas på største alvor. Når styret likevel velger å fortsette, sender det et signal:

At speidernes stemme ikke blir hørt. At verdiene vi lærer bort ikke gjelder likt for alle. Dette skader ikke bare én beslutning. Det skader hele speiderens omdømme. I Norge – hvor speideren tradisjonelt har høy tillit. Internasjonalt – hvor vi representerer en bevegelse bygget på integritet.

Men kanskje mest alvorlig: Det skaper avstand mellom unge ledere og organisasjonen de skal bære videre. Hvordan skal vi lære ungdom å ta ansvar, når de opplever at organisasjonen selv ikke gjør det? Dette handler ikke om å dømme et menneske for alltid. Det handler om respekt for rollen. Å være beskytter for speideren er ikke en symbolsk tittel. Det er et ansvar – overfor barn, unge og verdiene vi står for.

Vår oppfordring: Fjern beskytterskapet – eller sett det på pause. Vis at speideren fortsatt står for det vi lærer bort:

Ansvar. Integritet. Handling over tid. For hvis ikke, mister vi det viktigste vi har:

Tillit.