klokken 10.20 den 14. desember la jeg merke til noe meget rystende. 
jeg ville kun nyte en episode  av gjengen på taket mens jeg drakk morn'kaffen min, og da så jeg det-
"ikke tilgjengelig lenger" sto det i hvit skrift på siden deres. Abbe så ensom ut der han satt under skriften, fanget i et bilde som kanskje aldri kommer til å flytte på seg igjen. plutselig føltes verden kald, bildet av Abbe, Alene, uten noen andre var brent inn på netthinnen min, jeg hadde helt mistet gleden og kaffen min var ikke lenger noe jeg så fram til å drikke, koppen sto på bordet og jeg kastet ett blikk mot den i håp om at jeg kanskje kunne drukne meg selv i den, men det eneste jeg så stirrende tilbake på meg var refleksjonen av de nå sjelløse øyene mine i den mørke drikken, de kunne nesten minne om Abbes, der de var for alltid fryst. 
i et par ti minutter satt jeg der og stirret refleksjonen min som stirret tilbake og jo lengre jeg satt der jo sterkere vokste hatet i meg, en bit av barndommen min- nei, en bit av sjelen min, av hjertet mitt hadde blitt revet ut av kroppen min på den verste måten mulig, dette er noe jeg- vi ikke kan tolerere, dere har tatt fra oss det lille vi hadde igjen av barndommen. så- sammen lagde vi denne begjæringen i håp om at våres eneste ydmyke forespørsel kan bli hørt-

• gi oss gjengen på taket.

om du ikke gjør det for oss, gjør det i alle fall slik at verden kan se Liptons vakre hår for en siste gang.